Når arbeidshverdagen snus på hodet - fire beskrivelser av musikkterapeutisk arbeid under koronatiltak

Musikkterapi skjer i møter, i mellommenneskelig kontakt. Så hva gjør vi når avstand og isolasjon går fra å være noe vi motarbeider, til noe livsviktig? Når vi tar vare på hverandre ved å ikke møtes?

Vi har spurt fire musikkterapeuter om hvordan deres arbeidshverdag har blitt forandret av koronaviruset, hvilke utfordringer de møter, og om situasjonen har åpnet for noen nye løsninger og muligheter som kan tas med i videre arbeid. Heidi Løvstad beskriver nytenkning rundt digital undervisning, og Malena Grov Ottesen forteller om verdien av selvhjelp og å fokusere på det positive i en vanskelig tid. Kristi Stedje, stipendiat ved Norges Musikkhøgskole, gir et innblikk i hvordan forskningsprosjekter blir påvirket, og til slutt beskriver Jelena Golubovic blant annet hvordan det er å jobbe på en sykehjemsavdeling med smitteutbrudd. 

De fire beskrivelsene viser hvordan forskjellige kontekster krever forskjellige tilpasninger, og at koronasituasjonen går kraftig utover de mest sårbare gruppene i samfunnet. Vi hører også at noe forsvinner i møtet når musikkterapeuten og klienten ikke er i samme rom, men ser samtidig at digitale hjelpemidler skaper nye muligheter som kan fortsette å være aktuelle i tiden etter koronasituasjonen.

Teksten er skrevet i uke 16, før den gradvise åpningen av barnehager og skoler.

Heidi Løvstad, Sandvika VGS

Min arbeidsdag forandret seg brått 12.03 da skolen ble stengt. Jeg er ansatt ved Tilrettelagt Opplæring ved Sandvika VGS hvor jeg har elever med ulike funksjonsnedsettelser. Det var en stor utfordring i begynnelsen med å finne ut av hvordan og om det lot seg gjøre å opprettholde kontakten med elevene. Etter noen dager i villrede kom jeg sakte i gang med å tenke nytt og det ble nå fokus på å lage opplegg som elevene kunne gjøre hjemme med eller uten hjelp.

Å lære å bruke 'Teams' (læringsplattformen skolen bruker) sammen med musikkterapi-kollega Anne Winther-Rasmussen som er ansatt ved tilsvarende avdeling ved annen VGS i samme kommune ble viktig. Vi opprettet gruppen 'Koronamusikkterapi' for å gjøre oss kjent med Teams sine muligheter og begrensninger, og deler der metodikk, gleder og frustrasjoner. Noen elever får musikkoppgaver som gjøres på Teams. Jeg har laget ulike spillelister med ulik musikk, på Spotify og YouTube. Jeg har også noen musikkterapitimer med elever på Teams som har fungert ganske bra selv om det er en forsinkelse i lydbildet. Å finne aktuelle app-er som elever kan bruke har også vært viktig.

Målet i dette arbeidet har vært å prøve å gi elevene litt positiv adspredelse og forhåpentligvis gode opplevelser gjennom å lytte eller gjennom musikkterapimøter på nett. Jeg har vært nødt til å tenke nytt på alt jeg holder på med. Det har vært utfordrende, og jeg føler jeg har lært mye på disse ukene.

Jeg tenker at det å være mer digital er noe som kan tas med i videre arbeid. Å fortsette å bruke Teams tror jeg kan være en kanal som mange av elevene liker. Å bruke ulike app-er på iPad i arbeidet videre tenker jeg også blir aktuelt å ta med videre.

I det hele tatt tror jeg denne perioden vil prege meg og min kontakt med elever videre.  Det styrker betydningen av å gjøre noe musisk sammen i samme rom, fysisk eller digitalt – målet å skape gode øyeblikk og felles musikkopplevelser.

Malena Grov Ottesen, Øyane DPS

De første ukene var vi alle usikre. Jeg var i karantene og da var det vanskelig å være musikkterapeut og ikke ha mulighet til å følge opp pasientene i en tid der jeg tror veldig mange, pasient eller ei, kjente på uro og utrygghet.

Tilbake på jobb prater jeg med pasienter på telefon og video. Jeg spiller litt sammen med pasienter på sengeposten, de trenger musikkterapi litt ekstra når det er så lite variasjon i behandlingshverdagen, men det krever mye forberedelse med tanke på trygt smittevern. Det er en stor forandring å ikke kunne møtes på musikkrommet som før.

I denne perioden er jeg en del av arbeidsgruppen som har fokus på digitale hjelpemidler i terapi. Jeg har fått øynene opp for veiledet selvhjelp og prøver å tenke kreativt rundt hvordan musikkterapi også kan ta i bruk veiledet selvhjelp som en ressurs. Det tror jeg vil være nyttig å ha fokus på også etter koronakrisen.

Utfordringen i psykisk helsevern er at det er få tilbud å sende deltakere til når de er ferdig med behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke alle pasientene jeg følger opp som har et ønske om å starte med organisert musikkaktivitet etter utskrivelse, men kanskje kan de få støtte til å bruke teknikker fra behandlingen for å våge å dra på konserten de har drømt om?  Kanskje kan veiledet selvhjelp i det med å bruke musikk til følelsesregulering og motivasjon være en form for oppfølging som gjør at vi kan følge noen pasienter litt lenger?  Og kanskje kan fokus på musikkbruk i veiledet selvhjelp øke motivasjonen og mestring hos noen?

Jeg merker i alle fall at lyden i stemmen, og engasjementet til pasientene ofte endrer seg når vi går fra å prate om utfordringene de står i, til å prate om musikk og dele og synge låter med hverandre over telefon. Jeg vil understreke at det ikke erstatter det store behovet for gode oppfølgingstilbud i kommunene, men det kan kanskje åpne opp for at vi kan gi enda flere en vei inn til å bruke musikk som en hverdagsressurs. 

Kristi Stedje, stipendiat ved Norges Musikkhøgskole

Siden musikkhøgskolen stengte dørene 12. mars har et trangt skrivebordshjørne, på soverommet mellom senga og klesstativet, vært arbeidsplassen. Felleskontoret på NMH er savnet, både når det gjelder plass og gode kontorkamerater i hverdagen. Siden jeg har to små barn, og den andre mammaen deres er lege og må være på jobb, går timene på dagtid i all hovedsak med til hjemmebarnehage. Det er hyggelig og fint med masse tid til barna, til lek og sang, lesing og alle andre tenkelige og utenkelige aktiviteter, men også krevende. Kreativiteten blir utfordret, det samme gjelder tålmodigheten, såpass ærlig får man være. Utholdenheten og arbeidslysten er ikke like sterk som den pleier å være når kvelden kommer og arbeidsdagen endelig kan starte.

Siden jeg er i første fase av arbeidet med en systematisk litteraturstudie, er mye av jobben forenlig med sene arbeidstimer i ensomhet, med internett, Excel-ark og kaffekoppen som mine nærmeste kolleger. I tillegg har jeg virkelig fått øynene opp for digitale møter, som på mange måter redder situasjonen og den psykiske helsen. Å kunne delta på møter med Homeside-teamet og involverte der, møte veiledere som sitter i Asker og Australia, ha kaffeskravling med medstipendiater i «kullet» mitt, alt via zoom, har fungert forbausende bra. Samtidig som jeg gleder meg enormt til å kunne møte kolleger ansikt til ansikt, gi og få klemmer, være i det faglige og sosiale miljøet som NMH er.

Gitt situasjonen med hjemmebarnehage er progresjonen i prosjektet definitivt dårligere enn den (forhåpentligivs) ville vært ellers, og noen ganger kjenner jeg på at det stresser meg. I Homeside har det vært viktige diskusjoner om hva som skal skje med intervensjoner og datainnsamling. Kan det gjøres digitalt? Det reiser mange praktiske og etiske spørsmål, og krever store, nye gjennomarbeidinger av forskningsprotokoll, etikksøknader og praktisk planlegging.

Når man jobber med forskning på sårbare mennesker i risikogrupper, i dette tilfelle personer med demens, ofte eldre, er det selvsagt viktig å være svært forsiktig. Samtidig kan ikke forskningen stoppe opp. Arbeidet som gjøres kan bli viktig for utvikling av tilbud for mennesker som i utgangspunktet, korona eller ikke, kanskje lever i isolasjon i større eller mindre grad. Det er også en risikofaktor, ikke for korona, men for annen fysisk og psykisk helse. Og den risikofaktoren øker muligens i denne perioden. Derfor håper jeg vi finner løsninger, digitale om nødvendig, som gjør intervensjoner og datainnsamling mulig.

Zoom-møtene med kolleger og samarbeidspartnere en «life-saver» for meg i denne situasjonen. Og det at det fungerer så godt å gjennomføre digitale møter nå, åpner mulighetene for gode, digitale møter også når unntakstilstanden er over. Det kan skape en mer fleksibel hverdag, og noe reisevirksomhet kan kanskje unngås. Vi ser nå at vi ikke nødvendigvis må fly tusenvis av kilometer flere ganger i året, med de klimakonsekvensene det fører med seg, for å ha gode og fruktbare, gjerne internasjonale, samarbeid. Det tror jeg er en viktig lærdom – kanskje kommer vi faktisk til å møtes oftere på tvers av arbeidssteder, fylker og landegrenser etter dette, og samtidig etterlate oss et mindre klimaavtrykk?

Jelena Golubovic, Oppsalhjemmet

Min hverdag har gradvis blitt mer og mer annerledes. Det startet med at vi ikke fikk lov å bevege oss på alle avdelinger i løpet en og samme dag. Da kunne jeg i utgangspunktet gjøre det jeg vanligvis gjør (gruppeaktiviteter og individuelle besøk), så lenge jeg holdt god avstand og holdt meg på en avdeling om dagen. I og med at presset på personalet allerede da begynte å øke så jeg det som en del av jobben min å fokusere på det som heter "caring for the caregiver" - der jeg samlet sang ønskene fra personalet på avdelingen og inkluderte de sangene også i musikkstundene mine. Dette viste seg å være veldig positivt og var virkelig med på å løfte stemningen og gjøre denne usikre hverdagen deres litt hyggeligere. 

Etterhvert fikk jeg ikke lov å bytte avdelingene fra dag til dag, og skulle da være på kun en avdeling om gangen. Da var jobben min fremdeles mer eller mindre den samme bortsett fra at jeg måtte ha mindre grupper med god avstand mellom beboerne, og at individuelle aktiviteter falt bort. Jeg har heller ikke hatt lov til å bruke instrumenter bortsett fra gitar og pianoene som var på avdelingen. 

I løpet av disse første ukene opprettet jeg et digitalt tilbud: musikkstunder med ulike tema, lastet opp på en nyopprettet YouTube-kanal til sykehjemmet. Jeg har lagd både video til trim og trall og etterhvert også oppdatert kanalen med nye sangstunder hver uke. Dette har vist seg å være ekstremt brukervennlig og enkelt for personale å bruke – så lenge avdelingene har en smart-TV. 

Uka etter ble hverdagen snudd helt på hodet og jeg sammen med flere i fagteamet ble sendt til den avdelingen der vi hadde fått smitteutbrudd, fremdeles den eneste avdelingen med smitte på huset. Her har jeg dessverre måttet hjelpe til med mye som ikke har noe med musikkterapi å gjøre, men jeg har også brukt musikken veldig mye. Nesten hele denne avdelingen hadde pasienter som burde vært isolert på rommene sine, men i og med at dette er en skjermet demensavdeling var det nesten umulig å gjennomføre i praksis. Beboerne var veldig urolige og det var ekstremt krevende å følge smittevernseglene og ta være på deres velvære på en god måte. Her var musikken et utrolig godt redskap til både avledning av beboerne som hjalp med å holde dem på rommene, eller til å holde dem som er isolerte på en stue og de friske på en annen. Jeg har også gått inn til et par beboerne som var isolerte på rommene sine med symptomer og mistanke om smitte for å forsøke å dempe uro forårsaket av isolering og ensomhet/usikkerhet. 

På den smittede avdelingen har vi hele denne tiden gått i fullt smitteutstyr ("kohort isolasjon"). Dette er noe jeg hadde litt erfaring med fra praksisen på Rikshospitalet (på isolat). Så det var interessant å gå rundt og spille piano og gitar med maske og hansker, og uten at beboerne kan se ansiktet mitt. Jeg ble fascinert av hvor mye de faktisk leser fra blikket vårt! Jeg var redd for at såpass demente mennesker ikke kommer til å kunne forholde seg til en hel gjeng ansatte som går rundt fult kledd i samme farger og med ansiktene dekket, men de har faktisk reagert mye bedre enn jeg trodde på våre stemmer og blikk. Dette begynte jeg å bruke enda mer aktivt med alle i løpet av denne tiden. 

Jeg har, også her, sett hvor stor forskjell det er å spille av en sangstund som jeg har laget selv (på bakgrunn av deres musikalske preferanser og med mye småprat imellom som skal skape gjenkjennelse) og det å kun spille originale lister. Jeg vil derfor oppfordre alle til å fortsette å lage egne sangstunder! Det er en stor forskjell i effekten her. 

Etter denne tiden har jeg havnet i karantene dessverre. Nå er jeg er tilbake på kontoret mitt og besøker igjen en avdeling per dag med sangstunder og trim og trall. Jeg jobber også en del med å organisere verandakonserter med ulike artister og koordinere andre aktiviteter som vi forsøker å få i gang igjen. Jeg har også nettopp fått ansvar for å holde kontakt med pårørende gjennom nyhetsbrev og informere dem om de nye tilpassede tilbudene vi har satt i gang.