Spiritualitet i musikkterapien

Er det plass til spiritualitet i den ortodokse musikkterapien? Blir musikkterapeuter, så vel som andre helsearbeidere, tvunget til å tie om uforklarlige opplevelser av mening, kraft og håp som ikke lar seg tilbakeføre til pensumlitteraturen i studiet? Finnes det musikkterapeuter som arbeider som «undercover» spirituelle agenter, som ikke tør anerkjenne og formidle egen «åndelighet» av frykt for å bli betraktet som useriøse eller bli beskyldt for å drive religiøs påvirkning?

Av Even Ruud

Det å være med på å fronte musikkterapien opp gjennom årene har medført en viss balansegang. Det handler om evne til å navigere mellom ulike fagspråk og vitenskapelige paradigmer, forholde seg til krav om evidens vs. åpenbare observerbare virkninger av musikkterapi. Det har vært nødvendig å sette grenser overfor konkurrerende tilbud om musikalske helbredelser. Vi har bevisst skapt avstand til New Age-relaterte filosofier som lover «healing» via musikkens berøring med ulike kroppssoner (chakra), fra shamanisme og trommeritualer, eller antroposofiske påstander om reinkarnasjon og bestemte intervallers påvirkning på kropp og sjel. Å manøvrere riktig i dette farvannet har vært nødvendig for å skape troverdighet, oppnå tillitt hos myndigheter og skape jobber for musikkterapeuter. Men dette har også betydd at vi har tilpasset musikkterapispråket til «de andres» måte å snakke og forstå på. Dette kan igjen bety at enkelte opplevelser og erfaringer knyttet til arbeidet som musikkterapeut ikke slippes fram – fordi de ikke kan forklares gjennom fagspråket vi benytter. Eller det kan være fordi vi ikke tør eller vil snakke om det av frykt for å bli oppfattet som useriøse eller uvitenskapelige.

Et slikt fenomen er «spiritualitet», eller hva som på norsk (etter språkrådets anbefaling) går under navnet «åndelighet». Når vi her skriver om spiritualitet, er det fordi vi i den engelskspråklige litteraturen møter begrepet «spirituality» både i forskning og i dagligtalen. På norsk er vi mer tilbakeholdne med å bruke termen «spiritualitet», ikke minst på bakgrunn av at det knyttes opp mot religionsutøvelse, «new age»-filosofier, engleskoler og effekten av tibetanske klangboller.

Hva er spiritualitet?

En nylig større engelsk spørreundersøkelse viser at mange musikkterapeuter er opptatt av fenomenet «spiritualitet». De ser det som en virksom kraft i sitt daglige arbeid. Spiritualiteten er en viktig del av deres menneskesyn, den virker som en hjelp til å fortolke livet, skaper håp og mening, og da ikke minst gir støtte i arbeidet med utfordrende klientgrupper, for eksempel i arbeidet med alvorlig syke og døende.

Den gresk-britiske musikkterapeuten Giorgos Tsiris hadde lenge undret seg over fenomenet og bestemt seg for å la spiritualitet være tema for sin doktoravhandling, som han disputerte på i London i desember i fjor. Tsiris står bak denne undersøkelsen som inngikk som en del av doktorgradsarbeidet hans (Tsiris 2018). Tsiris valgte som prosjekt å utforske hvilken rolle «spiritualitet» spiller i musikkterapeuters hverdag. Han startet sitt prosjekt med denne survey-undersøkelsen. Han gikk bredt ut og inviterte musikkterapeuter over hele verden til å svare på spørsmål om hvordan de oppfattet begrepet «spiritualitet», hvordan fenomenet spilte en rolle i det daglige arbeidet som musikkterapeut, om dette hadde vært noe tema i utdannelsen med mer. Etter å ha fått inn 358 svar, analyserte og kategoriserte han svarene. Deretter gjorde han observasjoner av tre musikkterapeuter på tre ulike arbeidsplasser og med forskjellige klientgrupper (en antroposofisk spesialskole, en institusjon for eldre og et hospice).

Det som interesserer oss her er hva «spiritualitet» innebærer. Utgangspunktet for Tsiris er at det ikke finnes noen definisjon av spiritualitet vi kan enes om. Det er et flytende begrep, Tsiris bestemmer det som et såkalt «boundary object». Et slikt begrep har mange meninger, kanskje utallige, men viser samtidig til noe som er fast og bestandig. Spiritualitet er som sådan et begrep med mange og til dels paradoksale meninger. Det inneholder en god del ambivalens, og skal ikke nødvendigvis knyttes til religion eller religiøse opplevelser. Mange beskriver seg selv som «spirituelle, men ikke religiøse», et fenomen som den britiske religionssosiologen Grace Davie karakteriserer som «believing without belonging» – og som andre beskriver som «simply a ’feeling ’ that there must be something else».

Tsiris viser til den amerikanske filosofen Boyce-Tillman som argumenterer for at spiritualitet inneholder forskjellige erfaringer: 1) det metafysiske (som følelsen av et møte med det mystiske), 2) det intrapersonlige/ekspressive (en personlig opplevelse av frihet, «bliss» eller av empowerment), 3) det interpersonlige/relasjonelle (erfaringer av en eller annen form for relasjon/kontakt), 4) det ekstrapersonlige/etiske (som handler om moral, etikk og verdisystemer), 5) «intergaian» (opplevelse av en forbindelse med noe utenfor den menneskelige verdenen, og 6) det narrative (doktriner, fortellinger og trosformer som forskjellige trossystemer bygger på).

På en slik bakgrunn kunne vi bedre snakke om «spiritualiteter». Mangfoldet viser samtidig hvor vanskelig det kan være å kretse inn spiritualiteten, omsette og uttrykke opplevelsen i et verbalspråk. Spiritualiteten synes å leve hinsides verbale diskurser. Det er problematisk å objektivere spiritualiteter og Tsiris valgte derfor å undersøke fenomenet ved å studere hvordan det utføres, uttrykkes og viser seg i handling og praksis – spiritualitet som «performance». Han fulgte tre musikkterapeuter i deres daglige arbeid for å sirkle inn «spiritualitet» som en form for hverdagspraksis – «a performance of spirituality». Han ville på den måten sirkle inn organisatoriske, institusjonelle og materielle kontekster som omgir og gir retning til spiritualiteten.

Helse, musikkterapi og spiritualitet

For musikkterapeuter spiller spiritualitet en rolle når «helse» opptrer som sentral målsetting i arbeidet. Kenneth Bruscia definerer helse som «the process of becoming one’s fullest potential for individual and ecological wholeness» (2014:105). Den økologiske helheten omfatter således psykologiske og spirituelle aspekter ved menneskelivet, så vel som sosiale, kulturelle og miljømessige aspekter. Som Tsiris skriver, vil en slik holistisk tilnærming danne en motvekt overfor å definere helse utelukkende ut fra biologiske forhold, eller motvirke medikamentalisme og individualisme. Koblet sammen med David Aldridges «healthing» og Brynjulf Stiges «health musiciking», blir helse en måte å være i verden på, en form for navnsetting av sentrale verdier og måter å gjøre livet forståelig på.

Et område av musikkterapien som tydeligst anerkjenner verdien av spiritualiteter er antakelig innenfor hospicebevegelsen. Med støtte i begrepet «total pain» utviklet av Cicely Saunders, som grunnla hospicebevegelsen, heter det at sykdom og helse ikke må begrenses til bare å omfatte fysisk velvære, men også inkludere psykologiske, sosiale så vel som spirituelle elementer i det å være menneske. Vi må med andre ord lytte til menneskers erfaringer og ha en mangefasettert forståelse av deres erfaring med å være levende og døende (ibid.:9).

Da Tsiris analyserte svarene fra surveyundersøkelsen, knyttet han fem temaer til spiritualitet. 1) Mange musikkterapeuter anså spiritualitet som en del av livet, som en måte å leve på, som et eksistensielt anliggende. 2) Spiritualitet ble også oppfattet som noe hinsides det individuelle, og 3) som del av en større virkelighet utenfor den materielle verden. 4) Spiritualitet ble også satt i sammenheng med tro og det å skape mening, mens 5) noen så spiritualitet som det å være knyttet til eller oppleve en relasjon til andre mennesker.

Undersøkelsen viste også at mange anså at spiritualitet var en del av deres identitet som musikkterapeut og så sitt yrke som et kall og som medvirkende til at de valgte nettopp musikkterapi som yrke. Mange fant også at erfaringer fra musikkterapeutisk arbeid forsterket opplevelser av spiritualitet, at det skapte en spesiell oppmerksomhet og intuitivitet i det daglige arbeidet. Andre temaer som kom fram var hvilken plass spiritualitet hadde hatt i utdanning og supervisjon, i forhold til å kommunisere dette til andre musikkterapeuter og ut i det offentlige rom. Dette siste var selvsagt et ømtålig tema.

Nå har ikke Tsiris med denne surveyen framskaffet representative data for hva musikkterapeuter i allmennhet mener om spiritualitet. De som svarer på en slik undersøkelse må antas å identifisere seg med temaet, selv om det er noen som svarer at de er både ateister og ikke-religiøse. Bare rundt 1% av svarene kom fra Norge og spørreundersøkelsen foregikk på sommeren, da de fleste av oss har ferie, så vi har ingen holdepunkter for hvordan norske musikkterapeuter forholder seg til spiritualitet. Likevel, vi må tro at også mange norske musikkterapeuter har reflektert over temaet.

Selv har jeg hatt opplevelser, da særlig gjennom BMGIM, som sikkert kunne ha vært klassifisert som «spirituelle». For meg har det imidlertid alltid vært viktig å finne andre kategorier å plassere slike opplevelser i, selv om jeg nok forstår at mange plasserer opplevelsen i en form for spirituell opplevelse – «a reality that goes beyond our intellectual frameworks», som Tia DeNora uttrykker det (DeNora 2014).

Spørsmålet blir så om dette er et tema vi burde forholde oss tydeligere til – i utdanning, veiledning og i praksis. Selv er jeg som ikke-troende, og helt uten spirituelle gener, tilbøyelig til å søke andre forklaringer på opplevelser som er merkelige, sterke eller uforklarlige. Men jeg anerkjenner at for mange er dette sentrale erfaringer i hverdag og arbeid, og som også er med på å gi kraft, styrke og mening i krevende situasjoner.

Bruscia, Kenneth (2014). Defining music therapy. Third edition. Barcelona Publishers.

DeNora, Tia (2014). Making sense of reality. Culture and perception in everyday life. London: Sage.

Tsiris, Giorgos (2018). Performing spirituality in music therapy: Towards action, context and the everyday. Thesis submitted for the degree of Doctor of Philosohy. PhD in Music Therapy Programme. Nordoff Robbins/Goldsmiths, University of London, UK 2018.

Foto: Even Ruud