Musikk, ungdom, deltakelse – musikk i forebyggende arbeid

Viggo Krüger og Astrid Strandbu, Universitetsforlaget, 2015, 176 sider.

Anmeldt av Gisle Fuhr

Som tittelen sier fokuserer Musikk, ungdom, deltakelse på hvordan musikk kan brukes i forebyggende arbeid med ungdom. Boken er i stor grad basert på Viggo Krügers musikkterapeutiske arbeid, og tar opp temaer som også har blitt diskutert i tidligere tekster av forfatterne. Samtidig strekker bokens innhold seg også utenfor musikkterapifeltet, og retter seg spesielt mot yrkesgrupper som arbeider med ungdom, men som ikke har så mye erfaring med å bruke musikk som verktøy. I denne teksten vil boken derimot anmeldes utfra en musikkterapeuts perspektiv, selv om det ville ha vært interessant å høre hvordan en person utenfor feltet, for eksempel en barnevernspedagog eller sosionom, ville ha vurdert boken.

De første sidene av boken presenterer dens problemstilling, i tillegg til å forklare Viggos bakgrunn, slik at leseren får innsyn i hvilke erfaringer boken er skrevet utfra. Videre blir det i det første kapittelet brukt noen sider på å forklare musikkbegrepet, før bokens målgruppe, formål og gang presenteres. Allerede her blir det presisert at musikk er et komplekst fenomen, og at ungdom ikke alltid bruker musikk på en positiv og konstruktiv måte, hvilket er et tema som tas opp flere ganger i løpet av boken. Det andre kapittelet fokuserer på teoretiske perspektiver og begrep som identitet og deltakelse, og forfatterne klarer på en imponerende måte å enkelt forklare kompliserte teorier fra tenkere som Marx, Hegel og Vygotskij, og å se disse i sammenheng med musikk, ungdom og identitet. Videre fokuserer det tredje kapittelet på musikk som fenomen, i tillegg til at det gir leseren en innføring i musikkterapi som disiplin. Mellom all teorien blir det også gitt plass til personlige historier fra forfatterne, som er med på å gjøre teksten underholdende og lettlest. 

Til sammen utgjør de første kapitlene bokens teoretiske grunnlag, og for lesere som ikke har vært borti liknende tekster tidligere kan de fungere som en kort, men god introduksjon til blant annet musikkvitenskap, sosiokulturell teori og musikkterapeutisk forskningslitteratur. Kapitlenes positive kvaliteter kan derimot også sees på som deres svakheter; når kompliserte teorier skal forklares på en lett og kortfattet måte leder det fort til at de blir svært forenklet. De mange forskjellige perspektivene strider også til tider mot hverandre, uten at det blir klart hvordan forfatterne forholder seg til dette. Det kunne derfor ha vært nyttig med en overordnet refleksjon rundt de ulike teoriene, slik at man tydeligere kunne ha sett hvor de forskjellige tenkerne er enige og hvor de strides, i tillegg til at man kunne ha fått en bedre forståelse av forfatternes teoretiske forankring. 

Fjerde kapittel fokuserer på forskjellige sjangre innen popmusikk, og hvordan man kan bruke dagsaktuell musikk til å komme i dialog med ungdommene. Det sees som noe problematisk at forfatterne her i liten grad bruker moderne musikkeksempler, spesielt i et kapittel som poengterer at man bør følge ungdommenes preferanser rundt musikk. De få gangene det blir henvist til musikk fra etter 1990-tallet er når forfatterne problematiserer ungdommers musikkbruk, for eksempel blir EDM og hip hop-artister sett i sammenheng med rusmisbruk, hvilket betyr at man bør være varsom når ungdom er spesielt interessert i disse sjangrene. Band som The Beatles og The Rolling Stones, som også er kjent for å 

ha vært aktive brukere av forskjellige rusmidler, blir derimot omtalt som ”symbol på 1960-tallets positive ungdomsopprør,  der verdier som solidaritet og frihet sto på spill”
(s. 103). Slike kontraster mellom eldre og nyere musikk er gjennomgående i boken, og som leser blir man sittende igjen med en følelse av at forfatterne syns både musikken og lytterkulturen blant unge var bedre før. Dette er ikke en problematisk mening i seg selv, men det strider til en viss grad mot bokens prinsipp om at vi bør anerkjenne og forsøke å forstå ungdommers musikkultur. 

I kapittel fem får vi en gjennomgang av praksiseksempler innenfor skole, barnevern, kriminal- og rusomsorg, flyktningtiltak og sykehus. Eksemplene er inspirert av Viggos praksis, og for musikkterapeuter vil situasjonene virke kjente. For lesere som har mindre erfaring med denne typen arbeid kan eksemplene vise hvordan teorien fra de tidligere kapitlene kan trekkes inn i praksis. I de senere delene av boken blir de løftet fram i situasjoner hvor de kan illustrere forfatternes poeng, hvilket bidrar til at teksten oppleves som praksisnær, også i de mer teoretiske delene. Sjette kapittel ser på musikkverkstedet som arbeidsform, og det er tydelig at forfatterne skriver utfra lang erfaring med temaet. Leseren får en god innføring i musikkverkstedets potensial, hvordan det kan gjennomføres, og flere eksempler som viser hvordan forskjellige klientgrupper kan ha nytte av å delta i slike settinger. 

I de siste kapitlene ser forfatterne på mulighetene som ligger i å bruke musikk i forebyggende arbeid. Temaer som makt, stigmatisering, forebygging og læring blir diskutert, og igjen er det beundringsverdig hvordan forfatterne klarer å formidle forskning og teori på en forståelig måte. De er heller ikke redd for å trekke linjer mellom musikk og samfunnsverdier, på tross av at dette til tider gir boken en tydelig politisk vinkling. Forfatterne foreslår også en rekke tiltak som går ut på å legge til rette for at ungdommene kan oppleve mestring, få gode relasjoner til voksne personer og delta aktivt i musikkprosjekter. I denne sammenheng understrekes det jevnlig at voksne ikke må definere ungdommenes virkelighet, og at man bør være forsiktig med å plassere ungdommer i kategorier basert på generaliseringer og forhåndsdømming. For å trekke en tråd fra tidligere i anmeldelsen, kunne det her ha vært relevant med en refleksjon rundt hvorvidt forfatterne selv generaliserer gjennom å karakterisere noen musikksjangre og typer musikkbruk som mer bekymringsverdige enn andre, eventuelt at de kunne ha diskutert dilemmaet som oppstår når man både ønsker å belyse ungdommers utfordringer, og samtidig vil unngå å plassere dem i en offerrolle. Fra mitt perspektiv ville denne typen selvkritiske refleksjoner ha vært svært interessante, men jeg ser likevel det positive i at forfatterne unngår slike diskusjoner til fordel for å kunne holde teksten lettlest og kortfattet. 

Oppsummert er Musikk, ungdom, deltakelse en imponerende bok, spesielt fordi den på få sider og i et lett språk går gjennom en stor bunke teori og forskning, samtidig som teksten forblir praksisnær. Man forstår at forfatterne er på ungdommenes lag og brenner for temaene de diskuterer, både gjennom deres personlige historier og de klare ønskene om en bedre framtid for ungdommer og samfunnet som en helhet. Jeg ønsker likevel at det hadde vært flere musikkeksempler fra nyere tid, for å vise at musikkens positive kvaliteter ikke er begrenset til musikk fra før 90-tallet. Ser man boken som en helhet blir dette derimot bare en liten detalj sammenlignet med dens sterke sider, og jeg vil derfor anbefale boken både til musikkterapeuter og andre som er interessert i å bruke musikk i arbeid med ungdom. Forhåpentligvis vil den kunne inspirere yrkesutøvere både innenfor og utenfor musikkterapifeltet til å ta i bruk musikk på nye måter for å engasjere og inkludere ungdom, og slik bygge videre på forfatternes gode arbeid.