En relasjonell musikkterapi

Bokanmeldelse: Gro Trondalen: Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective, Barcelona Publishers, 2016, 177 sider.

Anmeldt av Even Ruud

Norske musikkterapeuter har i forbausende grad satt sitt preg på den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien. Vi er ikke mange musikkterapeuter her til lands sammenliknet med mange andre land, men skal vi dømme etter hva som utgis av musikkterapilitteratur på ledende forlag, setter vi spor etter oss. Barcelona Publishers, som er musikkterapeuten Kenneth Bruscias eget forlag, har gjennom en årrekke vært dominerende innenfor feltet. Og Bruscias forlagskatalog omfatter da også de fleste pionerer innen musikkterapien. Fra Norge finner vi både Rudy Garred, Randi Rolsvsjord, Brynjulf Stige, foruten undertegnede representert i Bruscias stall. Nå også Gro Trondalen.

Nå utgis det også et stort antall bøker om musikkterapi hvert år. Også andre forlag har meldt seg på, gjerne store forlag som lokker med bedre uttelling i form av akademiske poeng for forfatterne. Vi får også stadig flere utgivelser av håndbøker i musikkterapi som oppdaterer oss på praksisfeltet, eller musikkterapeutene dukker inn i nye praksisfelt og gir oss oversikter og erfaringer tilbake.

Ikke alle disse bøkene tar sikte på å gi bidrag til en grunnlagstenkning i musikkterapien, utvikle generell teori, skape synteser av kunnskap eller danne et nytt perspektiv på faget. Det er her norske musikkterapeuter har hatt sin styrke. Ved å utvikle teori med utgangspunkt i nye former for praksis, kan norsk musikkterapi skilte med kultur- og samfunnssentrert musikkterapi (Stige), dialogisk (Garred), ressursorientert (Rolvsjord), humanistisk (Ruud) – og nå relasjonell musikkterapi (Trondalen).

For det er en dyptpløyende bok Gro Trondalen har skrevet. Gjennom fjorten konsentrerte kapitler risser hun opp et grunnlag for musikkterapien som synes sentralt for alle som arbeider med musikk som terapi, uansett hvordan man måtte definere sitt arbeid. For her handler det om den grunnleggende relasjonen mellom terapeut og bruker, som alltid vil være virksom når vi mennesker kommer sammen. 

Utgangspunktet for en slik relasjonell musikkterapi definerer Trondalen i en filosofisk og metodisk tradisjon bestående av fenomenologi og hermeneutikk, med andre ord en fortolkende fenomenologi. Med et slikt utgangpunkt går hun til hva som omtales som «den relasjonelle vendingen» i psykoterapien. Her betones nettopp vår gjensidige avhengighet av hverandre som mennesker: «Mening og sammenheng konstitueres derfor gjennom en aktiv samskaping og samspill med mennesker gjennom en intersubjektiv deling og interaksjon», skriver Trondalen (s. 8, min oversettelse), med henvisning til en av de sentrale personene i denne tradisjonen, Daniel Stern. Gjennom den affektive kommunikasjonen musikken medierer, skapes et opplevelsesgrunnlag som kan utforskes videre verbalt og danne grunnlag for nye selvforståelser.

Hver av de korte kapitlene henter overskrifter fra sentrale begreper i denne teoretiske tilnærmingen – som «intersubjektivitet», «implisitt relasjonell kunnskap», «vitalitet», «synkronisering og affektinntoning», «affektintegrering og mentalisering» osv. Fremstillingen er kortfattet og presis, og setter krav til leseren om å sette ned lesetempoet. Her er mange og sentrale begreper som skal på plass for at helheten gir mening.

Kapitlet om intersubjektivitet danner et viktig grunnlag for den relasjonelle teorien. Her slås det fast at vårt sinn er åpent og intersubjektivt avhengig – vi starter livet som intensjonale og dialogorienterte individer. Kontakten med andre er i utgangspunktet ikke-verbal, hvor erfaringer, kropp og affekter er kjerneelementer. Intersubjektivitet kommer til syne gjennom felles oppmerksomhet, og ved å dele intensjoner og affektive tilstander. En sentral målsetting for musikkterapien blir å utvide klientens levde erfaring og intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye måter å relatere seg på gjennom musikken. 

Trondalen bruker en rekke eksempler fra egne erfaringer som musikkterapeut i sin gjennomgang av de ulike begrepene. Dette skjer også når hun beveger seg inn i teorien om selvets utvikling, i første rekke slik Daniel Stern har utviklet denne teorien. Stern opererer med ulike former for selvoppfatninger som opptrer i ulike faser i barnets første leveår, men som alle er virksomme gjennom hele livet. Eksemplene henter Trondalen fra sin virksomhet som GIM-terapeut og fra improvisasjoner med klienter med blant annet spiseforstyrrelser. 

Denne utviklingspsykologiske og relasjonelle vendingen har vist seg å passe svært godt med hvordan musikkterapeuter har arbeidet med improvisasjon, særlig i tradisjonen fra Paul Nordoff og Clive Robbins. Gjennom de dyadiske improvisasjonene skjer ikke bare en musikalsk gjensidig tilpasning, men like mye en gjensidig regulering av affekter, hvor affektinntoning blir et viktig element. Gjennom musikken lærer personene å bli kjent med hverandre, de får hva som kalles en «implisitt relasjonell kunnskap» om hverandre. Improvisasjonen åpner for en utvidelse av det intersubjektive feltet muliggjort gjennom de relasjonelle møtene som oppstår i samhandlingene.

Trondalen utdyper og eksemplifiserer denne forståelsen og gjør den gjeldende også overfor den reseptive musikkterapien med sine egne erfaringer som BMGIM-terapeut. Også teori om mentalisering gis aktualitet i forbindelse med musikkterapi, og ikke minst betydningen av å  anerkjenne klientenes opplevelser.

Et kapittel er også viet musikkbegrepet og den musikkterapeutiske relasjonen. Trondalen har et nyansert og oppdatert musikkbegrep og presiserer sin musikkforståelse i følgende oppsummerende betraktning (s. 89):

«Music therapy then, is an art form, observable duringan improvisation and/or a music listening experience. The deepest nature of art (here music) is inscrutable and linked to human existence. Music as an art form is multidimensional, alive, and created in a participating here-and-now. Seen from an artistic perspective, expressive and receptive music experiences are ambigious, multilayered phenomena unfolding in time and space, yet paradoxically not bounded by these characteristics. Music allows for a variey of experiences at different levels while supporting the creation of new life stories. The phenomenal music therapy relationship then emerges as an art form – a field of relational lived experiences – emerging from an inborn, communicative musicality.»

Det har vært et tema i musikkterapiteorien hvor stor vekt vi skal tillegge musikken som virksom kraft i terapien. Musikk «i» eller musikk «som» terapi er lansert som et enten eller. Gro Trondalen balanserer de virksomme kreftene i musikkterapien og gir i et eget kapittel en god oversikt over betydningen av den terapeutiske alliansen som en virksom faktor i terapien.

Mot slutten av boka vender Trondalen tilbake til utgangspunktet, nemlig den fortolkende fenomenologien. Hun går her filosofisk til verks og knytter den relasjonelle vendingen i musikkterapien opp mot noen grunnleggende eksistensialer som preger vår livsverden og vårt forhold til musikk: kropp, tid og rom, foruten vår relasjon til andre. Og for å oppsummere: «Musikkterapien har som målsetting å utvide klientens levde erfaringer og hans eller hennes intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye relasjonelle opplevelser av musikken. Kjerneelementer i dette musikalske sporet handler om emosjonell tilgjengelighet og evne til å gi tilsvar til den andre via affektinntoning og regulering», skriver Trondalen (s.127, min oversettelse).

Før hun runder av minner hun oss om de maktforhold som terapeutiske forhold er spunnet inn i. Det etiske ansvaret som pålegges oss musikkterapeuter får i siste kapittel en svært relevant forankring i filosofen Levinas etiske teori.

Dette er en betydningsfull bok som fortjener en plass blant de mange definerende teoretiske tekstene som musikkterapeutene kan bygge sin praksis på. Igjen har en norsk musikkterapeut levert et bidrag til den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien.