Debattinnlegg: Den nærmeste utviklingssonen for musikkterapeutprofesjonen

skrevet av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli & Gro Trondalen

Under den nasjonale musikkterapikonferansen nylig ble det arrangert en rundebordskonferanse der spesialistutdanning for musikkterapeuter var tema. Som medlemmer i utvalget som UiB og NMH i 2019 nedsatte for å utrede spørsmålet, tok vi initiativ til diskusjonen. I panelet deltok også instituttleder Randi Rolvsjord (Griegakademiet, UiB), Gisle Fuhr (NMH/NFMT) og Christine Wilhelmsen (leder i NFMT). Vi vil benytte anledningen til å takke NFMT for at temaet fikk plass på konferansen. Takk også til øvrige paneldeltakere og til publikum for en god og saklig diskusjon om denne viktige saken for profesjonen vår.

Vi håper diskusjonen fortsetter, og at dette vil bidra til å belyse saken fra ulike sider. I denne teksten vil vi utdype utvalgets vurdering av to av de spørsmålene som kom opp under konferansen. Spørsmålene ble formulert på ulike måter i løpet av diskusjonen, og vi velger å parafrasere dem slik:

• Er det ikke prematurt å etablere spesialistutdanning i en så liten og uferdig profesjon?

• Hvorfor legge så stor vekt på samfunnsoppdraget innen psykisk helse og rus?

Dette er store spørsmål som i seg selv fortjener grundige diskusjoner. Vi vil gi noen korte innspill, og også vise til deler av utredningen der disse temaene er diskutert.

Er det ikke prematurt å etablere spesialistutdanning i en så liten og uferdig profesjon?

Spørsmålet om «timing» er etter vår vurdering sentralt i vurdering av strategier for profesjonsutvikling. Venter vi til alle forutsetninger for neste steg er til stede, er vi sannsynligvis for sent ute. Setter man i gang før de mest grunnleggende forutsetninger er på plass, vil initiativet falle i fisk. I kapittel 2 i utredningen (Stige, Schmid, Solli og Trondalen, 2020) gir vi en skisse av musikkterapeutprofesjonens utvikling i Norge. Ett av de poengene vi framhever er at norsk musikkterapi gjennomgående har vært tidlig ute med sine initiativ. Samtidig har det vært få initiativ som har vært så premature at de faktisk har falt i fisk. Denne kombinasjonen ser ut til å ha tjent profesjonens utvikling her til lands. Norge var det første land i Norden som etablerte musikkterapiutdanning og er uten tvil det landet i Norden der musikkterapien i dag har best fotfeste, både når det gjelder utdanningstilbud, anbefalinger i nasjonale retningslinjer og opprettelse av stillinger for musikkterapeuter.

Litt retorisk kan vi spørre: Var det noen gang et viktig utviklingssteg i norsk musikkterapi som ikke var litt prematurt? Ta som eksempler de to utdanningene, de to internasjonale tidsskriftene og de to forskingssentrene som vi har her til lands. Ingen av disse ble etablert på grunn av overskudd på faglige og økonomiske ressurser, men fordi man hadde en visjon om å bygge faget. Initiativene kom fordi musikkterapi trengte lærerkrefter og praksisplasser, forskere og vitenskapelige arenaer, mer enn at vi alt hadde det. I kapittel 7 i utredningen har vi gjort nærmere greie for dette, der vi vektlegger profesjonsutvikling i et utviklingsøkologisk perspektiv.

Vi kan bruke en sammenlikning for å få fram poenget: Et barn lærer ikke å snakke et språk dersom vi venter med å kommunisere språklig med det til barnet kan snakke selv. Vi kommuniserer med et lite barn som om det mestrer språket, og gjennom deltakelse i slike interaksjoner tilegner barnet seg språklige ferdigheter. Litt mer teoretisk kan vi med Vygotsky (1978, s. 86) si at vi arbeider i og med «den nærmeste utviklingssonen», også kalt den «proksimale utviklingssonen». Vi må altså være for tidlig ute dersom vi skal være tidsnok ute. Samtidig må vi unngå å være alt for tidlig ute. Vi må lansere forslag som er innenfor den nærmeste utviklingssonen. Dette har vi vært særlig opptatt av i arbeidet med utredningen.

Diskusjonen under musikkterapikonferansen gav oss en ny mulighet til å tenke gjennom dette, og vi vil utdype poenget vårt: Etter vår vurdering vil en ny proksimal utviklingssone for profesjonen ikke være på plass med mindre tre betingelser er til stede: Det må være (1) ildsjeler for saken, (2) et konkret utviklingsbehov, og (3) et reelt mulighetsvindu.

Vi vil kort skissere hva vi mener er situasjonen i dag for spørsmålet om spesialistutdanning:

1. Ildsjeler: Som diskusjonen allerede viser, er det et engasjement for spørsmålet om spesialistutdanning, og det er også ildsjeler som gjerne vil bli med i arbeidet for å utvikle dette. Medlemmene i utvalget som har arbeidet med utredningen representerer en mellomgenerasjon i faget. Vi registrerer også at det er engasjement og innsatsvilje for spesialistutdanningssaken i pionergenerasjonen før oss – og ikke minst blant flere av de som er yngre musikkterapeuter i dag. Ildsjeler finnes følgelig uavhengig av fartstid innen musikkterapiprofesjonen.

2. Utviklingsbehov: Hvilken forskjell vil det gjøre å få på plass en spesialistutdanning? I kapittel 2 i utredningen tematiserer vi profesjonshistorier, der vi bl.a. peker på at mange profesjoner har brukt spesialistutdanninger som en praksisorientert satsing som sikrer kvalitet i tjenestene. Ett eksempel er psykologene, som begynte å arbeide med spesialistutdanning på et tidspunkt der de var svært få (færre enn det musikkterapeutene er i dag) og hadde store problemer med å få jobb. I kapittel 7 kommer vi inn på hvordan spesialistutdanning kan vurderes ut ifra behov hos brukere, profesjonsutøvere, tjenester og samfunn. For musikkterapeutene vil en spesialistutdanning gi et alternativ (for noen et supplement) til en akademisk eller administrativ karrierevei. Man kan utvikle seg og heve sin kompetanse med utgangspunkt i praksis. Dette vil bidra til profesjonens utbredelse og innflytelse, noe som synes å forebygge slitasje og utbrenthet blant profesjonsutøvere.

3. Mulighetsvindu: Hva er det som gjør dette mulig å arbeide med, i dag? Vår vurdering er at det ikke ville vært mulig å foreslå en spesialisering i musikkterapi for få år siden. Det er nå det er mulig, og derfor haster det. Et mulighetsvindu ble skapt av psykose- og rusbehandlingsretningslinjene i 2013 og 2016. For første gang foreligger nasjonale føringer om at musikkterapi skal implementeres i hele landet. Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget har gjentatte ganger uttrykt bekymring for at dette ennå ikke er realisert. Men politisk engasjement er som kjent: ferskvare. Hvor lenge vil det være regional og nasjonal energi i spørsmålet om hvordan realisere disse retningslinjene? Vår vurdering er at et mulighetsvindu er åpent, men at vi ikke kan ta for gitt at det vil fortsette å være slik. Det er på denne bakgrunn det er viktig å videreføre arbeidet med spesialistutdanning.

Hvorfor legge så stor vekt på samfunnsoppdraget innen akkurat psykisk helse og rus?

Diskusjonen under den norske musikkterapikonferansen viste at det er interesse for spørsmålet om det er riktig å legge så stor vekt på musikkterapiens samfunnsoppdrag innen akkurat psykisk helse og rus. Musikkterapifaget er vitterlig større enn dette, og det er reelle samfunnsbehov også på mange andre områder.

På generell basis vil vi si oss enige i at profesjonsutvikling ikke bare handler om å arbeide i tråd med et samfunnsoppdrag. Vi mener at musikkterapiprofesjonen har et samfunnsansvar som går langt utover dette, der det kan være store behov i et samfunn som ikke omfattes av det samfunnsoppdraget som profesjonen til enhver tid måtte ha. Det er ikke gitt at myndighetene ser alle profesjonens muligheter, eller at de prioriterer i tråd med musikkterapiprofesjonens verdigrunnlag. Profesjonsutvikling må altså skje på bred front og ikke avgrenses til arbeid i tråd med kun et samfunnsoppdrag.

Når det er sagt, mener vi at det er av avgjørende betydning at det arbeides seriøst med å fortolke og realisere det samfunnsoppdraget som er gitt. Noe av det som skaper en profesjon, er nettopp et samfunnsoppdrag, så det må ivaretas og utvikles. Når det gjelder spesialistutdanning for musikkterapeuter, er dette veldig konkret: En spesialistutdanning må finansieres, og det er neppe realistisk å få det på plass om en ikke starter der det allerede finnes et samfunnsoppdrag. Så får man heller arbeide for å utvide dette samfunnsoppdraget over tid til også å omfatte andre praksisområder. Vi har diskutert disse spørsmåla i utredningens kapittel 1 og 2, og vår vurdering er at det kun er innen psykisk helse og rus at det i dag er et tydelig nok samfunnsoppdrag til at det er realistisk å finansiere og utvikle en spesialistutdanning. Dette oppdraget er til gjengjeld knyttet til utvikling gjennom et helt livsløp. Vi mener det er svært viktig å komme i gang med å realisere dette, blant annet fordi retningslinjene ikke er implementert nasjonalt. Myndighetene har heller ikke gitt signaler om at de vil subsidiere oppbygging av musikkterapitjenester i hele landet. Muligheten for å få musikkterapistillinger i de delene av landet der musikkterapi ennå er en sjeldenhet, er da at tjenestene får drahjelp til å innse at musikkterapi er viktig nok til å prioriteres også innen eksisterende rammer. Den kvalitet og tyngde som en spesialistutdanning vil gi, vil nettopp bidra til et helhetlig tilbud for alle.

Litteratur

Stige, B., Schmid, W., Solli, H.P. & Trondalen, G. (2020). Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi. Bergen & Oslo: Griegakademiet, UiB & Norges musikkhøgskole.

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in Society: The development of higher psychological processes. Cambridge, MA: Harvard University Press.