Bokomtale Toner fra en Celle
Musikkterapeutene Bente Mari Mortensen og Venja Ruud Nilsen samler musikalske historier fra deres arbeid tilknyttet Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt i en bok med notehefte og CD inkludert.
Hvordan oppsummerer man 28 år med praksis? Bente Mari Mortensen og Venja Ruud Nilsen gir musikkterapimiljøet en mangefasettert gave med en bok som inneholder refleksjoner rundt metodikk, noe teori, noter til låter, innspillinger, og kanskje viktigst av alt, en rekke historier fra og om deltakerne ved musikktilbudene.
Boken er skrevet utfra et ønske om å dokumentere musikken og historiene til kvinnene Venja og Bente Mari møter i sitt arbeid. Den går tilbake til Venjas første time med musikktilbud på Bredtvedt i 1991, hvor hun møtte Vanja, som ble en sentral person i musikktilbudets historie.
Vanjas historie går som en rød tråd gjennom boken. Den starter med første time i musikktilbudet, og fortsetter med innblikk i hvordan Vanja utvikler seg som person, musiker og bandmedlem. 25 år etter hun startet på musikktilbudet dør hun, og deltakerne på musikktilbudet bestemmer seg for å skrive en låt til henne, Vanjas sang, i form av kortere tekster som beskriver hvordan de kjente Vanja. Bente Mari og Venja beskriver hvordan de opplevde prosessen rundt sangskrivingen som emosjonell, og for enkelte av deltakerne, vond.
(En av deltakernes tekst) provoserer og opprører en medmusikant. Hun tror ikke på vitnesbyrdet. «Du kjente henne ikke så godt», «du kan ikke savne henne så mye». Handlet det om egne opplevelser av å være alene, være rusmisbruker, handlet det om at akkurat i dag var hun trist, eller handlet det om den avskyen hun deler med resten av samfunnet på at rusmisbrukere er litt mindre verdt enn alle andre? (s. 31).
Slike praksisnære refleksjoner fra forfatterne gir boken et fotfeste i deltakernes historier, sett fra musikkterapeutenes perspektiv. All teori og informasjon om fengselssystemet flettes inn i refleksjoner knyttet til praksis, og gir leseren et utfyllende bilde av arbeidet Venja og Bente Mari har gjort. I tillegg til refleksjoner som løfter praksis, så gir CD-en som følger med boka et lydbilde på historiene som fortelles, og knytter teksten enda mer opp mot de levde opplevelsene. Det anbefales på det varmeste at man hører CD-en som en del av lesningen av boken. Til tross for at det er varierende kvalitet i produksjonen (eller kanskje på grunn av de noe upolerte innspilningene?), fanger CD-en den menneskeligheten, eller sårbarheten, som deltakerne viser gjennom historiene og låtene.
Gjennom sangskriving og anerkjennelse av tekstene håper og tror vi vi kan gjøre litt for å motarbeide den kulturen vi alle i dagens samfunn er en del av – kvinnens historie er litt mindre sann enn mannens, min historie er litt mer sann enn din. Ja til humanisme og empati. De innsatte kvinnenes historie er like rik og riktig som vår egen. (s. 15)
I bokens avslutning viser forfatterne igjen til Vanjas historie, og verdien den har hatt for deres arbeid som musikkterapeuter. Den gode relasjonen de hadde til Vanja fungerte som en bærebjelke for resten av musikktilbudet. Forfatterne gir her æren for deres arbeid til Vanja, heller enn å trekke fram egen kompetanse, på en ydmyk og beundringsverdig måte. Dette er et eksempel på bokens kanskje største styrke: plassen som gis til de sterke historiene til og om de innsatte, gjennom beskrivelser, sangtekster og CD-en. Boken er ikke bare en innføring i musikkterapeutisk arbeid i fengsel, men også en innføring i hvordan vi kan arbeide for et varmere samfunn gjennom å tenke mindre fordomsfullt og mer medmenneskelig om de av oss som bokstavelig talt er låst ute fra normalsamfunnet.
