Kronikk: MUSIKK SOM FOREBYGGENDE ARBEID FOR BARN OG UNGE

 Musikkterapi 1-2017, s.30-31, ISSN 0800-126X

av Viggo Krüger

Min egen oppvekst i drabantbyen Loddefjord utenfor Bergen gav meg mange anledninger til å knytte et nært og fortrolig forhold til musikken. I etterkant har jeg skjønt at mine erfaringer i oppveksten har hjulpet meg senere i livet. 

Loddefjord er bydelen som i ettertid er beskrevet som et sosialt eksperiment. Alt for mange mennesker ble stuet sammen i blokker som stod tett sammen i den overbefolkende dalen. Deltakelse i diverse rockeband, med god hjelp fra velvillige musikklærere på skolen, bidro til betydningsfulle vennenettverk og gode fritidsinteresser. Når jeg ser tilbake, mener jeg det er grunn til å hevde at gikk bra med meg, delvis fordi jeg og mine venner hadde musikken å drive med. Musikken ble et viktig supplement til det å henge rundt i gatene eller stikke til byen for å finne spenning. 

Som voksen arbeider jeg som forsker og musikkterapeut i det tverrfaglige feltet ”musikkterapi og barnevern”. Gjennom mitt arbeid ser jeg på sammenhenger mellom utfordringene barnevernets barn og unge står overfor, og musikkens betydning. Vi vet at utrygge barn og unge kan få et viktig holdepunkt i tilværelsen gjennom det å delta i samspill med andre. Bandspilling eller revygrupper kan bety sosial støtte og relasjonsbygging. Det å bli en likeverdig deltaker i et felleskap, kan være avgjørende når hverdagen ellers er preget av uforutsigbarhet og uro. Det å skrive sine egne sanger, der egen livshistorie er dreiepunktet i fortellingen, er meningsfulle alternativer til saksbehandlerens journaler og referater fra ansvarsgruppemøter. Når ungdom manner seg opp for å stå på en scene, skaffer de seg erfaringer som kan få betydning når de for eksempel senere skal møte opp til et jobbintervju. 

Behovet for å utvikle deltakelsespraksis i barnevernet er prekært. Kunnskap om hvordan unge kan utrykke sine meninger i et felleskap på en slik måte at deres egne meninger blir ivaretatt og får en reel påvirkningskraft, er sårt etterspurte. Muligheter til deltakelse og medvirkning kan i et større perspektiv sees på som en form for opplæring til demokrati. Som et grelt eksempel fra virkeligheten på hvordan det kan gå når vi ikke i tilstrekkelig grad lytter til barn finner vi historien om Glassjenta, eller Ida, som hun heter i en egen rapport produsert av tilsynsmyndigheten. Fortellingen om Glassjenta handler om en sak der et samlet barnevernssystem sviktet over tid. Saken om Ida lærer oss at det er viktig å legge til rette for at sårbare barn og unge kan utrykke seg og fortelle om egen livssituasjon. Som rapporten slår fast, i den grad vi klarer å tilrettelegge for barnets rett til å bli hørt, kan vi unngå unødvendig tvangsbruk og påfølgende uheldige livsvilkår for dem det gjelder. 

Musikkterapien kan være relevant i saken med Ida. Musikkterapi er i løpet av de siste årene utviklet som et supplement til barnevernets øvrige tilnærminger, særlig der målsetningen er å fremme deltakelse og medvirkning. Musikkterapeutiske aktiviteter egner seg til å skape en arena der barn og unge blir trygge på seg selv slik at de kan artikulere fortellinger om egne tanker og følelser. Gjennom det å drive med sangskriving eller bandspilling, trygges barnet på en slik måte at tillitt og relasjoner etableres mellom barnet og den voksne. Det å være trygg og ha tillitt til sine omsorgspersoner kan være et godt utgangspunkt for det å kunne påvirke egne beslutningsprosesser og på den måten opptre i rollen som medvirker. Musikkterapien søker etter måter å hjelpe de unge til å opptre i rollen som ressursperson. Spiller den unge i band, heter rollen ’gitarist’, ’vokalist’, ’DJ’ eller ’produsent’. Slike roller er viktige alternativer til det å være i stigmatiserende roller som ’taper’ eller ’offer’. Gjennom musikkdeltakelsen lærer de unge sosiale ferdigheter som de kan bruke i nye situasjoner. Musikalske, sosiale og kulturelle ferdigheter er viktig for barn og unge som står på terskelen til å kvalifisere seg som samfunnsborgere. 

I samfunnet er musikk en viktig kulturell kapital. Fordi musikk er en betydningsfull ressurs i samfunnet kan den fungere som identitesmarkør i overganger fra barn til voksenlivet, eller i overganger som flyttinger i barnevernets regi. Musikkviter Even Ruud beskriver musikken som ”lydsporet i livene våre”. Når vi trenger noe å holde fast i, noe som kan skape trygghet, da er musikken med oss og skaper viktige sammenhenger i livet. At musikken er lydsporet i livet vårt innebærer at den kan brukes til å bearbeide eget selvbilde og til å bearbeide uheldige merkelapper slik som for eksempel ’barnevernsbarn’, ’innvandrer’ eller ’NAVer’. 

Gjennom deltakelse i musikkaktiviteter kan unge gis mulighet til å utrykke alternative barnevernidentiteter, og dermed skapes det nye handlingsalternativer til det å bli marginalisert eller stigmatisert. De mange dominerende voksenstemmene; stemmene til advokater, barnevernspedagoger, saksbehandlere og terapeuter, trenger - slik vi har lært av historien om Ida - å utfordres slik at de unge kan gi sine versjoner av virkeligheten på en konstruktiv og berikende måte. 

Fra egen oppvekst i Loddefjord på 80 tallet, hadde vi kanskje ikke de beste forutsetningene for en vellykket oppvekst, men vi hadde musikken. I etterpåklokskapens lys er det fristende å spørre seg: Ville Ida kunne formidlet hva som plagde henne hvis hun hadde hatt tilgang på musikken som kommunikasjonskanal? Akkurat det er det vel ingen som har spurt henne om. 

Denne teksten har tidligere vært lest på NRK P2 i programmet Spillerom, 18.1.2017