Møte i Firepartsamarbeidet 31.01.2019
Hvordan kan musikkterapifeltet utvikle seg videre? Hvordan kan vi sikre at det er nok studieplasser og stillinger, og at musikkterapeuter jobber under gode rammebetingelser? Dette er blant spørsmålene som firepartsamarbeidet tar for seg i sine årlige møter.
Firepartsamarbeidet består av Norsk forening for musikkterapi, Creo (tidligere MFO), Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen, som sammen utgjør de institusjonene med størst fagpolitisk tyngde i dagens musikkterapimiljø. Målet med samarbeidet er å arbeide med utvikling av profesjonen musikkterapi på forskjellige måter. 31. januar var gruppen samlet for å diskutere forskjellige prosesser som gikk i 2018, og hvor veien går videre. Denne teksten vil kort presentere noen av temaene som ble diskutert, for å gi innsikt i hvilke fagpolitiske temaer som firepartsamarbeidet prioriterer.
Hva har skjedd i 2018?
I 2018 fikk NMH et rekordstort antall studenter og stipendiater tilknyttet musikkterapi og musikk og helse. Institusjonen har også utlyst to stillinger, universitetslektor og førsteamanuensis, og det ansettes ny stipendiat våren 2019. Det har blitt arbeidet fram en avtale om utveksling til Sydney i Australia, som masterstudenter på musikkterapi kan benytte seg av. CREMAH (Senter for forskning i musikk og helse) har gjennom året inngått i ulike nettverks- og intensjonsavtaler på ulike tjenestenivå.
På Griegakademiet har det vært flere nyansettelser, blant annet to nye førsteamanuenser i musikkterapi, og det vil snart tilsettes en ny stipendiat. Polyfon (kunnskapsklynge for musikkterapi koordinert av Griegakademiet) arbeider tett med helsetjenestene, der det for eksempel kan nevnes at Haukeland Universitetssykehus har vedtatt en strategi om å implementere musikkterapi ved alle sine klinikker i psykisk helsevern, noe som har gitt effekt i form av flere og større stillinger.
Norsk forening for musikkterapi har arrangert den femte norske konferansen i musikkterapi, og har opprettet en 20% stilling rettet mot fagstrategisk arbeid. I tiden framover har foreningen som mål å etablere flere nasjonale kompetansenettverk innenfor medlemmenes forskjellige fagfelt. Slike nettverk er opprettet for musikkterapi i barnevern og rusfeltet, og man ser at disse har svært positiv virkning på feltenes fagpolitiske framgang.
Creo har inngått en samarbeidsavtale med Fellesorganisasjonen (FO), hvor FO ivaretar forhandlinger for musikkterapeuter på arbeidsplasser hvor det er få andre Creo-medlemmer. De vil videre arbeide for å få stillingskode i helseforetakene for musikkterapeuter med mastergrad, da dette vil kunne lede til lønnsøkning for denne gruppen.
Hvor går vi framover?
Tre temaer hadde hovedfokus i diskusjonene: Spesialistutdanning, autorisasjon og utdanningskapasitet.
Spesialistutdanning er en form for kompetanseheving tett tilknyttet praksis, som kan være aktuell for musikkterapeuter som ønsker videre faglig og spesialisert utvikling uten å forlate sin nåværende stilling. Fagpolitisk sett vil et slikt tilbud kunne styrke profesjonens identitet og være en viktig brikke i prosessen fram mot en eventuell autorisasjon. Det har blitt etablert en kjernegruppe bestående av medlemmer fra begge utdanningsinstitusjonene som sammen har startet arbeidet med å utrede mulighetene for en spesialistutdanning. For mer informasjon om spesialistutdanning, se: https://www.musikkterapi.no/nyheter/2018/9/19/profesjonskompetanse-og-karriereveier-i-musikkterapi-om-spesialistutdanning-for-musikkterapeuter
Autorisasjon er et tema som har vært mye diskutert i fagmiljøet det siste tiåret. NMH, UiB, Creo og NFMT sendte inn søknad om autorisasjon i 2010, som så ble avslått i 2013. Faget har utviklet seg mye siden den tid, og det vurderes hvor vidt man skal arbeide fram mot å sende inn ny søknad i framtiden. Samtidig er vi avhengig av at politikere ønsker å autorisere nye yrkesgrupper, og det er få signaler på at dette er tilfellet for øyeblikket. Firepartsamarbeidet fokuserer derfor nå på andre fagpolitiske prosesser, som så vil kunne styrke en eventuell senere søknad om autorisasjon.
Det arbeides for å øke utdanningskapasiteten ved utdanningsinstitusjonene, samtidig som det er nødvendig med større rekruttering til studiene. Behovet for flere studenter henger sammen med et økt antall utlyste musikkterapeutstillinger. Så lenge musikkterapeut ikke er en beskyttet tittel, risikerer vi at disse stillingene gis til billigere, «ukyndig» arbeidskraft. Det er derfor nødvendig med flere utdannede musikkterapeuter som kan svare det økende behovet, slik at brukerne blir sikret god behandling av dyktige og kvalifiserte musikkterapeuter. I denne sammenheng ble det også diskutert hvor vidt det kan være aktuelt å se på muligheter for en tredje masterutdanning i musikkterapi tilknyttet et av landets andre universiteter.
Fleksibilitet i strategi
Fagpolitiske prosesser henger tett sammen; økt utdanningskapasitet og spesialistutdanning vil kunne styrke en eventuell søknad om autorisasjon, samtidig som en mulig autorisasjon vil synliggjøre behovet for flere utdannede og spesialiserte musikkterapeuter. Diskusjonene i møtet viser at vi både må ha flere prosesser i hodet på en gang, og samtidig være fleksible i vår fagstrategiske tenkning. I noen situasjoner må vi markere oss og satse fullt, i andre bør vi være ydmyke, lyttende og vise tålmodighet. I samtlige prosesser tjener vi på å stå samlet.
